Supercharger@BodøJazzOpen, Picadilly (Norsk)

Når man reiser til en fremmed by for å oppleve kulturarrangementer, ser man etter det ekstraordinære. På en festival ser man først og fremst etter de store navnene, og når det står at en gratiskonsert flyttes fra en pub til en annen, er forventningene ikke akkurat høye.

Jeg visste imidlertid at Ernst-Viggo Sandbakk er en fargerik skikkelse i det norske jazzmiljøet. Som musiker, trommepedagog og leder for jazzfestivalen i Trondheim. Kanskje har han til og med vært med på å forme en og annen av de unge norske jazztrommeslagerne som jeg er så begeistret for. Min venn Theo fra Tyskland svarte på innlegget mitt i morges med denne platen: "Ja, jeg har øvd med den i timevis."

Wie spielt man modernes Schlagzeug

Disse tankene gikk gjennom hodet mitt under den underholdende og morsomme konserten på Picadilly. I Tyskland blir jazz alltid tatt altfor alvorlig. Unge eller ikke fullt så unge menn med dystre blikk og en indre holdning som signaliserer til lytteren: Det er ikke mitt problem om musikken min er for rar for deg. Det er din egen feil. Du er sannsynligvis for ubemidlet. 

Min oppfordring: Gi oss flere musikere som Supercharger som liker det de driver med, og gå forresten tilbake til jazzens røtter i honky tonk. Egentlig er videoen for shaky, men hva faen? Jeg siterer Enst-Wiggo: "It's jazz, and that's where improvisation comes in!".

Det betyr ikke at de var slurvete eller nedprioriterte mindreverdige greier. Eirik og Ernst-Wiggo utstråler ånden fra Rag Time, fra New Orleans i begynnelsen av forrige århundre. Jazzen ble født på puben og ble først kunstmusikk i løpet av andre halvdel av forrige århundre. Det gjør den godt og det inspirerer den, gir den vinger når den spilles i denne duoens ånd.

Jeg var mest begeistret for St Thomas, sangen av Sonny Rollins! Flott klasse, Eirik og Ernst-Wiggo!