Det finnes noen veldig hyggelige mennesker: Sebastian Hayduk, lysteknikeren fra Audiobeast, tilbød seg å kjøre meg til flyplassen i Hamburg under konserten med Joakim Berghäll og Adele Sauros på JFK i Syke dagen før avreise, noe som for det første ga meg mulighet til å sove ut og for det andre sparte meg for stresset med jernbanestreiken i Tyskland. I stedet får jeg en hyggelig reise og en livlig samtale og ankommer flyplassen to timer før boarding. Herlig!
Nå er Arlanda den første destinasjonen på flyplanen, med Østersjøen under oss, som man ikke kan se noe av på grunn av det våkne sløret. For å komme i riktig stemning hører jeg på Inger Hannisdals North South East West, en fascinerende blanding av folkemusikk, dansemusikk og skandinavisk avantgarde med min favoritttrekkspiller Frode Haltli. Da er det godt at det finnes lukkede hodetelefoner med stillhetsfunksjon.
Når nedstigningen mot Arlanda begynner, blir det litt vinglete, og Florian Arbenz' Conversation #10 med Nils Wogram får meg virkelig i sving. De kommer skikkelig i gang med det første stykket: Jamming er en passende tittel. Trommeslageren og trombonisten lever virkelig ut sin spilleglede. Conversation #10 hører definitivt hjemme i samlingen.
Flyet, fylt til siste sete med 180 passasjerer, stønner mens det kl. 16.35 klatrer opp mot Gardermoen. Kjenner ikke skandinavene til flyskam? 😉 Hvem i helvete er den kule gitaristen på CD-en med Nils og Florian? Jeg er nesten fristet til å benytte meg av den dyre internettprisen om bord, men det er ikke nødvendig. Jeg gjør opp for det på Gardermoen, for flyet er allerede på vei ned igjen.
Jeg sitter nå på det tredje flyet, som skal ta meg fra Oslo over polarsirkelen til Bodø. Jeg hadde ikke tid til å undersøke gitaristen, for som bestefar fikk jeg lov til å streame med mitt nesten fire år gamle barnebarn. Det er forresten Christy Doran, som jeg finner ut senere.
Jeg kan ikke si om flyet er så fullt fordi festivalen herjer på destinasjonen. Det er i hvert fall ikke til å se på passasjerene hvilken musikkstil de foretrekker, eller hva annet som har brakt dem nordover. Ved siden av meg sitter to nordmenn som snakker en svært kultivert dialekt. Dialektene i dette landet er en stor utfordring, for de er ofte vanskelige å forstå selv for folk med andre språk som morsmål. Den ene av dem går bare i T-skjorte, noe jeg tror man må venne seg til på disse breddegradene og i slutten av januar. Arno Krijger er en trollmann på keyboard. Jeg tenker tilbake på Jean Jacques Kravetz, Brian Auger eller Hardin & York. En gang opptrådte han sammen med Nils Wograms Route 66 på JFK i Syke.
Under innflygingen til Bodø blir flyet kraftig rystet av vindkast: en forsmak på uværet som er varslet neste dag. Jeg går de halvannen kilometerne til hotellet med min lette bagasje. Det er tre plussgrader, men skitne rester av snø og is vitner om at det må ha vært mye kaldere her nylig.
På hotellet møter jeg Carsten Lindholm, den danske trommeslageren som er i trioen med Jan Gunnar Hoff. Det var de to som fikk ideen om å invitere meg til Bodø. Kort tid senere slutter den nederlandske bassisten Jasper Somsen seg til dem. Trioen er fullstendig. Det blir en underholdende kveld med mange jazzanekdoter.
Etter en solid frokost drar jeg til havnen neste morgen for å oppleve været med egne øyne. Kraftige stormer pisker opp vannet, sjøsprøyt spruter oppover og skipene på kaien krænger under vindens trykk.
Festivalens transporttjeneste henter oss til et møte hjemme hos Jan Gunnar Hoff. Der får jeg vite at dette trinasjonale bandet hadde konsert på Korsika i november og nå planlegger årets konserter. De spilte inn en CD året før, som snart skal utgis. Jan Gunnar forteller at de tidligere var nødt til å spille konserter for å få fart på platesalget, som var musikernes hovedinntektskilde. Internett og strømmeportaler har endret dette fullstendig. Nå trenger du CD-er for å få konsertoppdrag. Du kan ikke lenger tjene penger på å selge plater. Strømmeinntektene er knapt verdt å nevne. Uten egenmarkedsføring via sosiale medier og målrettet utvikling av et stort antall følgere er det svært vanskelig å få publikum inn i konsertsalen.
Ifølge Jan Gunnar ble han professor for å oppnå en komfortabel levestandard som musiker. Jasper Sommsen underviser og spiller også i ulike konstellasjoner, fordi lønnen i jazz ikke strekker til. Men ingen av dem ønsker å leve noe annet liv enn de gjør nå.
Mens de tre blir kjørt til konserthuset av transporttjenesten, kjemper jeg meg gjennom stormen, som herjer med vindstyrke 10 eller mer, til festivalsenteret i konserthuset, som har fått det passende navnet Stormen. Det Norsk Folkehjelp har sperret av veien rundt bygningen fordi det er fare for at deler av taket kan falle ned.
På festivalkontoret møter jeg presseansvarlig Eirill for første gang. Hun er en ung powerkvinne som ser ut til å ha utømmelige energikilder. Hun begynte egentlig med heavy metal, men med årene har hun blitt mer og mer begeistret for Bodø Jazz Open. "I år har vi over 40 frivillige og noen profesjonelle medarbeidere. Totalt er det rundt 50! arrangementer som krever enormt mye organisering." Hun skulle gjerne skrevet et langt takkebrev til alle med en gang, for hun er så fornøyd med lagånden og den store, uselviske innsatsen.
Festivalkonseptet er bevisst "åpent", målet er å appellere til et bredt publikum. The Fjords er et popband, Silje Nergard er ikke nødvendigvis en mainstream-jazzer og Steve Hackett har gjort seg bemerket med Genesis. Hvor skulle publikum ellers komme fra i denne øde subarktiske regionen?
Nordmenn gjør noe svært fornuftig med oljerikdommen: De investerer i kulturell infrastruktur. Det splitter nye Stormen konserthus har plass til over 800 besøkende, noe som er bemerkelsesverdig for en by med 50 000 innbyggere. Ved siden av ligger den like imponerende nye Stormen biblioteksbygningen, som ville gjort borgermesteren i mang en tysk by misunnelig.
Den korte spaserturen til kulturhuset i Beddingen er en tøff affære. Du må virkelig kjempe mot vinden i de trange gatene. Det føles som en vinterstorm på en østfrisisk øy. Det er bare synd at noen jazzelskere holder seg hjemme i dette været. "Sånn er livet!" sier de på norsk.
HAUK: En eksperimentell ung duo som kommer rett fra universitetet i Stavanger.
Den lille salen begynner sakte å fylles opp. To unge musikere, en gitarist og en trommeslager fra Jazzlinja ved Universitetet i Stavanger, står på scenen. Dette er deres andre opptreden på Bodø Jazz Open. HAUK spiller en blanding av jazz, progrock og fusion, som det står i programmet. Henrik Hausmann tar modig i gitarstrengene, akkompagnert av den danske trommeslageren Nicolai Schmidt. Det er fantastisk hvor avslappet de to ungguttene kommer i gang, med en rask, variert rekke riff og en våken trommeslager til å akkompagnere dem. Det er meningsløst å tenke på musikkstilen: Det er ungdommens privilegium å slippe seg løs. I den alderen trenger man ikke noe jazzpoliti. Carsten Lindholm var full av lovord om disse ungdommene og deres inspirerende musikk.
Tre av et slag: Hoff / Somsen / Lindholm
Nå er salen fylt opp og trioen Hoff / Somsen / Lindholm går på scenen. Jan Gunnar og Carsten har kjent hverandre i seks år. Allerede på deres første konsert i København oppdaget de hvor godt de harmonerer med hverandre. Åpningsnummeret, et stykke kalt Spring av Carsten, viser umiddelbart retningen: Mykt, melodisk og inderlig. Men det stopper ikke der, for crooning er ikke deres greie. Stemningen skifter på et øyeblikk, og det utvikler seg et intenst samspill fullt av kraft og uttrykksfullhet uten at de helt forlater den lyriske rammen.
Hoff/Somsen/Lindholm-trioen
Trioen puster i takt, de lytter til hverandre og gir hverandre god plass og inspirasjon. De tre opptrer ikke bare som en enhet på scenen: gjensidig respekt og vissheten om å være i gode hender i dette fellesskapet inspirerer dem.
Mens den subarktiske stormen raser utenfor, spiller den europeiske trioen følsomme melodier. Jasper er en svært melodisk bassist med et minneverdig lydbilde. Listen over hans innspillinger på Challenge Records er lang, og navnene på hans medspillere er klangfulle.
Jasper Somsen fra Wageningen, NL
Carstens rytmearbeid er en solid bank. Oppmerksomt og alltid lys våken har han sine kolleger i kikkerten. Han betjener gruppen på en følsom og svært musikalsk måte. Dansken, som alltid er åpen for overraskelser, presenterer stykket Indian Summer og forteller at han har studert indisk tabla intensivt. I løpet av kort tid avslører han seg som en mantrisk perkusjonist, og en fin melodisk-rytmisk sammenveving av trommer og piano utfolder seg. Det tar ikke lang tid før Jasper også hopper på vognen. Men Carstens motto forblir: Reduser til det maksimale. Styrken ligger i roen. Og nok en gang utfolder det seg et lydbilde som støpt ut av én form!
Nok en gang er det Jan Gunnar Hoff som åpner ørene våre for en ny dimensjon. Hans pianospill er preget av forbilder som Herbie Hancock og Chick Corea. Han elsker å kreve alt han kan av pianoet og deler sin spilleglede med sine kolleger. Bandet spiller stemningsfull finjazz uten det minste snev av kitsch. På et av de siste stykkene, Beneath the Surface, som dykkeren Jasper har dedikert til sin lærer Enrico Pieranunci, blir en boblende, boblende og strømmende undervannsverden synlig, og den vidunderlig lyriske Jan Gunnar tar denne gangen publikum med på en maritim safari.
Jan Gunnar Hoff fra Bodø, Norge
Selv om publikum i den noe kjølige salen i mellomtiden hadde pakket seg godt inn på grunn av været, krevde de et ekstranummer slik at de kunne legge ut på hjemturen med fornyet energi. En fantastisk start for meg.
Neste morgen er det tid for skrivebordsarbeid. De tre musikerne har dratt i mellomtiden, og jeg må skrive ned inntrykkene mine.
Jørn Øien Cosmopolitan - Nordlands Zawinul?
Keyboardisten Jørn Øien er en av de fremste representantene for nordnorsk jazz. Utenpå passer den skjeggete keyboardvirtuosen fra Narvik til klisjébildet av en nordmann, men han har også en indre glød. På den ene siden henter den næring fra det universet som Miles Davis skapte på syttitallet med for eksempel Bitches Brew. På den andre siden ser han seg selv som en verdensmusiker som finner jazzens røtter i blant annet Afrika og orientalsk musikk. I et kort foredrag trekker han frem banjoen som eksempel, som kan spores tilbake til den afrikanske geitehalslutten ngoni. Han legger ikke skjul på sin beundring for Joe Zawinul, hvis musikalske arv Øien har gjort til en del av sitt eget DNA.
På en så værutsatt festival som Bodø Jazz Open er det ikke overraskende at Stormy Weather blir spilt. Publikum i Sinus, den lille salen i konserthuset Stormen (sic!), blir umiddelbart hektet av bandet.
I tillegg til ilden beskrevet over, utstråler Øien også en nesten meditativ ro. Han henter sitt groove fra disse motpolene. Stykket Return of the Empire begynner for eksempel med elektroniske lyder akkompagnert av perkusjon. Magnus Bakken spiller en orientalsk klingende melodi med sin fremmedgjorte sopransaksofon, Rune Arnesen og Sidiki Camara sørger for lydbildet og Jørn Øien for romklangen. Weather Report-lyden er komplett. Men det høres ikke ut som en kopi i det hele tatt, det er levende samtidsmusikk. Det gjør oss ganske ydmyke, for vi må innrømme for oss selv at mye av det vi oppfatter som moderne i dag, har sine røtter i en helt annen tid. Så hvem kan det være keiseren Øien sikter til?
I Asante Sana Kaka brukes den nevnte ngonien og gir låten sitt afrikanske preg med den dype stemmen til Camaras maliske sang. Jørn Øien plukker opp disse komponentene ved å speile og fremmedgjøre dem med sitt keyboard og en elektronisk forvrengt sangstemme. Spennvidden strekker seg fra det førkoloniale Afrika og inn i moderne tid! Denne gripende musikken åpner våre øyne og ører! Avslutningsvis er The Legacy nærmest substratet i Jørn Øiens musikalske fundament.
Jørn Øien - Keyboards
Magnus Bakken - Stronischen Axophon
Rune Arnesen - trommer og slagverk
Sidiki Camara - ngoni, djembe og vokal
Audun Erlien - bass
31.01.2024
Den norske postruten Hurtigruten forbinder landets havnebyer og er i dag også av stor turistmessig betydning. I dag kan du se to hurtigrutenskip i Bodø havn. I dag kan du se to hurtigruteskip i Bodø havn. Foran ligger Kong Harald og bak ligger Nordlys.
Steve Hackett & Djabé spiller på Scene, en stor sal for kanskje 600 mennesker på det meste. Noen sier det er 400 (meg), andre 500 (lokalpatrioter). Uansett er salen godt fylt, og Steve Hackett & Djabé sitter bakerst i salen før konserten, oppstilt som i et hønsehus, og signerer CD-er og vinyler.
De har turnert i Sør- og Sørøst-Europa i mange år og kommer godt overens på scenen. Dessverre rakk jeg ikke intervjudatoen da samtalen med Marius Neset tok lengre tid enn planlagt. Steve Hackett gjør et veldig ryddig inntrykk og trives åpenbart med å være på turné med så dyktige musikere. Nordlendingene er stolte over å kunne ønske en musiker fra Rock'n Roll Hall of Fame velkommen.
Jeg tar noen bilder og blir ikke lenge, for jeg vil konsentrere meg om konserten med Marius i dag. Det er ikke det at jeg ikke liker musikken, men tankene mine går til Sinus, salen hvor Marius Neset skal spille.
Marius Neset-kvartetten
På ettermiddagen gjennomførte jeg et intervju med Marius Neset, som fant sted i en hyggelig atmosfære på hotellet. Nordmannen kommer fra den lille byen Os utenfor Bergen. Han er anerkjent som en instrumentalist utenom det vanlige og en svært produktiv komponist som også skriver for store orkestre. Hans siste utgivelse, Geyser, utgitt av ACT, ble urfremført som en del av BBC Proms 2022 i Royal Albert Hall med London Sinfonietta og hans jazzkvintett.
"Den prisbelønte saksofonisten og komponisten i verdensklasse tar med seg kvintetten sin til Bodø Jazz Open, melder festivalarrangørene." Videre står det: "En av jazzens mest spennende artister" og "Hans diskografi vitner om en imponerende teknikk, men også om en imponerende komponist som streber etter genuin originalitet i sin musikk", skriver Downbeat Magazine når de kårer Neset til en av de 25 musikerne som vil forme jazzens fremtid. Det er godt for sjelen, for nylig var han på JFK Syke med Arild Andersens band. I mellomtiden har han gitt ut albumet Happy in 2022, som han har spilt inn med sin nye kvartett. På trommer sitter, ikke overraskende for noen, hans alter ego Anton Eger, nordmannen med svensk pass som nå bor i sitt adopterte hjem København. Irske Connor Chaplin er med på elbass og Elliot Galvin på gitarer og keyboards, begge fast forankret i Edition Records. De tar med seg funk og elektrisk lyd. Marius Neset søker utfordringer i nye konstellasjoner og er full av lovord om deres bidrag til bandet. Etter bare noen minutter blir det tydelig at dette er et band der alle har noe å si og at den uhemmede gleden bæres frem av hver enkelt musiker.
Neset har riktignok en svært dominerende posisjon, men innimellom tar han et skritt tilbake og overlater feltet til sine medspillere, alltid klare til å plukke opp deres ideer eller ta dem videre. Det er utrolig hvor raskt Anton Eger og Marius Neset reagerer på hverandre når de utfører sine akrobatiske rytmiske utvekslinger. De to har kjent hverandre i mange år, og han har ikke spilt så mye med noen annen musiker som med trommeslageren sin.
Det følgende opptaket av Happy ble gjort spontant. Jeg ville egentlig bare ta et kort klipp med kameraet og teleobjektivet. Men jeg fant ikke noe egnet sted å gå ut, så det ble drøye 16 minutter. Som sagt: med et ganske tungt teleobjektiv uten stativ. Marius og Anton ble glade og gikk med på å publisere det.
01.02.2024
I dag har jeg foreløpig husarrest, ettersom det er advarsler overalt om å oppholde seg ute i det fri på grunn av den pågående stormen. Plutselig piper telefonen min, og følgende melding dukker opp:
Derfor blir mange flyvninger kansellert igjen, og det er aldri sikkert om og når musikerne kommer frem. Men i det store og hele er det likevel utrolig mange ting som går som planlagt. Når det gjelder eksterne arrangementer, ser det imidlertid ŭbel ut. Det er planlagt en stor scene foran rådhuset til åpningen av det europeiske kulturhovedstadsprogrammet. Det kommer sannsynligvis ikke til å skje.
Situasjonen må være ganske stressende for arrangørene, med tanke på at dronning Sonja kommer til åpningsseremonien på lørdag. Alt har vært planlagt i detalj i månedsvis, og så kommer stormen Ingunn rundt hjørnet og bokstavelig talt setter alt over styr...
02.02.2024
For en merkelig tallkonstellasjon, dagens dato!
Det er en helt ny følelse av frihet når jeg går ut ved lunsjtider i dag. Dagslys og ingen vind eller regn. Byen og spesielt havnen er full av eventteknikere som sannsynligvis forbereder seg til morgendagen. Jeg tar bilder av de mange fritidsbåtene og redningsmannskapene. Da jeg ser bryggen på motsatt side, bestemmer jeg meg for å gå dit. Det er fint å se byen og byens blåsende skyline fra et annet perspektiv.
Gestern zerstörte der Sturm mehrere Fenster des Radisson in Bodø, die nun repariert werden mussen
Hvordan vet du at du er i Norge? I gatene ser det ut til at bilene stopper selv når en fotgjenger nærmer seg et fotgjengerfelt. De trenger ikke engang å signalisere tydelig at de vil krysse veien. Det må man bare venne seg til. Og at bilene her er så stillegående fordi andelen elbiler er mye høyere enn i Tyskland.
Ved lunsjtider i dag møtte jeg for øvrig Marius Neset, som fortsatt satt fast på hotellet. Flyet hans går ikke før i kveld, noe som betyr at det er over 30 timer forsinket. Han hadde med seg laptopen sin og brukte tiden til å komponere.
Den store dagen er kommet. Himmelen er fortsatt dyster, det snør litt og det er minusgrader. Jeg kan fortsatt ikke forestille meg hvordan nordmenn skal klare å arrangere et utendørsarrangement under disse forholdene. Jeg tilbringer dagen ved skrivebordet, avbrutt av noen spaserturer til bryggen og gjennom byen. Man merker en viss nervøsitet i forkant av det store arrangementet, og det blir stadig flere mennesker i byen. Et trekkspillorkester spiller i det overbygde Glashuset om ettermiddagen. Jeg spiser på pizzabuffeten i Egon: pizza i massevis pluss en alkoholfri øl til 246 nkr. Valutakurs 0,087 euro. Det blir ikke mye billigere enn det hjemme. Bensinen koster for øvrig 2,05 €/l her. Men moderne nordmenn kjører uansett elbil. Tesla Y er den mest solgte bilen her i landet.
Åpningsseremonien med dronning Sonja er kl. 16.00. Mye folk i konsertsalen. Jeg fikk ikke billett. Store limousiner står parkert i gaten, og torget ved havnen fylles opp, for det er her det store showet finner sted kl. 18.30. En plattform med en lavvo, et stilisert sametelt, flyter i havnebassenget og brukes som scene for showet. Flere storskjermer og høyttalere er satt opp slik at alle kan se noe. Forestillingen er i dag preget av urbefolkningen i Nord-Skandinavia og deres kultur. I Bodø, eller BådådBådåddjo på lulesamisk, bor de såkalte sjøsamer eller lulesamer.
Nå er det en folkemengde i byen som man vanligvis bare ser på 17. mai, Norges nasjonaldag. Inkludert dronningen, som er lett gjenkjennelig på sin hvite frakk når hun vinker til folket fra Radissons balustrade. Joikene, de typiske samiske sangene, høres. Det danses, og en bestefar og barnebarnet hans snakker om fremtiden og inspirasjonen som Bodø 2024 vil gi oss. Det hele sendes også på TV med tidsforsinkelse.
Enorme batterier av lyskastere og lyskanoner setter scenen, og til slutt er det et overdådig fyrverkeri. Pomp og prakt er egentlig ikke nordmenns greie, men som den første arktiske kulturhovedstaden i Europa må man vise hva man kan.
Umiddelbart etter arrangementet setter alle kursen tilbake mot Glashaus, den overbygde kjøpesenteret. Men plutselig går det ikke lenger. På Radisson må vi vente på at dronning Sonja skal sette seg i limousinen sin og kjøre av gårde.
Deretter følger åpningskonserten på Konserthus Stormen og den tredje konserten med Jan Gunnar Hoff, Per Mathisen, Gary Husband og Nguyen Lé, som du kan lese om i hver sin artikkel.
Når jeg går inn i Kulturhaus Beddingen, der insiderne møtes igjen for den siste konserten, kapitulerer jeg. Det står kanskje 50-50 personer i kø i baren. Det er for mange for meg. Jeg har snakket norsk hele dagen, og det er rett og slett for anstrengende i en fullsatt klubb. Og i morgen må jeg stå opp tidlig for å starte hjemreisen.
Søndag 04.2.2024
Ved frokosten søndag morgen treffer jeg Audun Vinger, som jeg ikke kjenner igjen ennå, og Björn Willdadsen, sjefen for Trondheim Jazzorkester, et norsk toppensemble. Han er også leder for Midnorsk Jazzsenter i Trondheim og dermed en sentral skikkelse i norsk jazz. Vi har en interessant samtale, og jeg får høre hvem samtalepartneren hans nettopp har vært. Audun Vinger er en kjent journalist som skriver for Dagbladet, men som også er ansvarlig for et ukentlig innside-nyhetsbrev og skriver for Jazznytt, landets eneste jazzmagasin. Men jeg kjente ikke ansiktet hans. For jeg abonnerer på begge.
Jeg fikk en kort prat med ham på flyplassen. En sympatisk mann som vet stort sett alt som rører seg i norsk jazz.
Jeg flyr tilbake via Gardermoen (Oslo), Kastrup (København) og Hamburg og ankommer Kirchweyhe kl. 22.27, der kona henter meg på jernbanestasjonen.
Sonntag, den 28.1.2024 Es gibt richtig nette Menschen: Sebastian Hayduk, der Lichttechniker von Audiobeast bot mir während des Konzertes mit Joakim Berghäll und Adele Sauros bei JFK in Syke am Tag vor meiner Abreise an, mich nach Hamburg zum Flughafen zu bringen, wodurch ich erstens ausschlafen konnte und mir zweitens der Stress durch den Eisenbahnstreik erspart blieb. Statt dessen habe ich eine angenehme Fahrt und eine angeregte Unterhaltung und komme bereits zwei Stunden vor dem Boarding am Flughafen an. Toll! Nun steht Arlanda als erstes Ziel auf dem Flugplan, unter uns die Ostsee, von der allerdings wegen des Wolkenschleiers nichts zu sehen ist.um mich in die richtige Stimmung zu versetzen höre ich Inger Hannisdals North South East West, eine faszinierende Mischung zwischen Folklore, Tanzmusik und skandinavischer Avantgarde mit meinem Lieblingsakkordeonisten Frode Haltli. Gut dass es geschlossene Kopfhörer mit einer Silencefunktion gibt. Als der Sinkflug gen Arlanda beginnt, w
Når man reiser til en fremmed by for å oppleve kulturarrangementer, ser man etter det ekstraordinære. På en festival ser man først og fremst etter de store navnene, og når det står at en gratiskonsert flyttes fra en pub til en annen, er forventningene ikke akkurat høye. Jeg visste imidlertid at Ernst-Viggo Sandbakk er en fargerik skikkelse i det norske jazzmiljøet. Som musiker, trommepedagog og leder for jazzfestivalen i Trondheim. Kanskje har han til og med vært med på å forme en og annen av de unge norske jazztrommeslagerne som jeg er så begeistret for. Min venn Theo fra Tyskland svarte på innlegget mitt i morges med denne platen: " Ja, jeg har øvd med den i timevis." Wie spielt man modernes Schlagzeug Disse tankene gikk gjennom hodet mitt under den underholdende og morsomme konserten på Picadilly. I Tyskland blir jazz alltid tatt altfor alvorlig. Unge eller ikke fullt så unge menn med dystre blikk og en indre holdning som signaliserer til lytteren: Det er ikke mitt problem
Kommentare
Kommentar veröffentlichen